Hva om rentene ikke skal ned igjen?

De siste årene har vi snakket utrolig mye om når rentene skal ned igjen. Når kutter Norges Bank? Når kommer den amerikanske sentralbanken etter? Når blir boliglånet litt mindre vondt å se på – og når blir det billigere for bedriftene å låne penger?

Men etter en dag med Alfred Berg og DNB Carnegie satt jeg igjen med et litt annet spørsmål: Hva om vi egentlig sitter og venter på en renteverden som ikke kommer tilbake?

For kanskje er dagens rentenivå ikke bare et midlertidig resultat av inflasjonssjokket etter pandemien. Kanskje har flere av de store kreftene i verdensøkonomien endret seg på en måte som gjør at vi må venne oss til høyere renter enn vi hadde gjennom 2010-tallet. Og hvis det stemmer, har det ganske store konsekvenser for hvordan vi bør tenke om investeringene våre.

Motstandskraft er dyrt

Et av budskapene fra DNB Carnegie var at «motstandskraft bygges – men det koster». Det synes jeg egentlig oppsummerer situasjonen ganske godt.

Europa skal ruste opp forsvaret. Vi skal investere enormt i energi og energisikkerhet. Strømnett skal bygges ut, og datasentre og kunstig intelligens krever enorme mengder kraft, infrastruktur og kapital. Mye av dette er investeringer vi både trenger og ønsker oss. De kan gjøre Europa mindre sårbart, skape arbeidsplasser og bidra til økonomisk vekst.

Problemet er at når stater og bedrifter skal bruke enorme summer samtidig, konkurrerer de også om de samme menneskene, materialene og pengene. Investeringsvekst gir vekst, men den kan også gi mer prispress. Dermed kan inflasjonen vise seg vanskeligere å få helt ned enn mange har håpet.

Og akkurat når sentralbankene tror de begynner å få kontroll, kommer geopolitikken inn fra sidelinjen. Situasjonen rundt Iran og Hormuzstredet er et godt eksempel. En stor del av verdens oljehandel går gjennom dette relativt lille stredet, og dersom transporten blir alvorlig forstyrret, kan olje- og gassprisene stige kraftig. Dyrere energi gir høyere kostnader for bedriftene, som igjen kan gi høyere priser for oss forbrukere.

Plutselig er veien fra Hormuzstredet til boliglånsrenten din overraskende kort.

Men renter er ikke bare kjipt

Her kommer den hyggeligere delen. For selv om høye renter er ganske irriterende når du har boliglån, er de faktisk ganske fine når du har penger å investere.

Rente er jo også avkastning.

Det var nesten lett å glemme gjennom 2010-tallet. I lange perioder etter finanskrisen fikk du omtrent lommerusk betalt for å eie relativt trygge renteinvesteringer. Ville du ha ordentlig avkastning, måtte du stort sett ut i aksjemarkedet.

Nå har rentefond fått en liten glow-up.

Alfred Berg viste blant annet hvordan deres Nordic Investment Grade-fond har vokst fra rundt 200 millioner kroner i 2015 til nær 59 milliarder kroner i 2026. Det skyldes selvfølgelig mer enn bare høyere renter, men illustrerer ganske godt hvor mye mer relevante renteinvesteringer har blitt.

Og dette synes jeg er viktig, fordi vi ofte snakker om høyere renter utelukkende som noe negativt. For en investor betyr det også at vi har fått flere reelle alternativer.

Betyr det at vi skal selge aksjene?

Nei.

Aksjer har fortsatt en helt sentral plass i langsiktig sparing. Når du kjøper et aksjefond, kjøper du deg inn i selskaper som kan vokse, tjene mer penger og skape verdier over mange år. Historisk har det vært en svært god måte å bygge formue på over tid.

Men alternativkostnaden har endret seg. Da renten var nær null, var spørsmålet omtrent: Hvorfor skal jeg eie renter når jeg nesten ikke får avkastning?

I dag er spørsmålet mer interessant: Hvor mye ekstra avkastning forventer jeg å få i aksjer, og hvor mye ekstra risiko må jeg ta for å få den?

Det gjør faktisk porteføljebygging litt morsommere. Du trenger ikke lenger velge mellom aksjer og noe som knapt gir avkastning. Rentefond kan igjen ha en reell rolle i porteføljen – både som risikodemper og som en investering som faktisk kan bidra med avkastning.

AI har også et lite renteproblem

Så kommer paradokset jeg synes er ekstra spennende. Kunstig intelligens er en av årsakene til den enorme investeringsboomen vi ser nå. Det brukes vanvittige summer på chips, datasentre, kraftproduksjon og infrastruktur for å bygge AI-kapasitet.

Men dersom denne investeringsboomen samtidig bidrar til høyere økonomisk aktivitet, mer prispress og høyere renter, kan AI-boomen faktisk bli en utfordring for noen av selskapene som har vært de største vinnerne på børs.

Det skyldes måten vekstselskaper verdsettes på. Mye av verdien ligger i pengene investorene tror selskapet skal tjene langt frem i tid. Når renten stiger, blir disse fremtidige pengene mindre verdt i dag.

Det betyr selvfølgelig ikke at AI-boomen er over. Men det er en fin påminnelse om noe vi investorer bør huske uansett hvilken teknologi som er hottest akkurat nå: Fantastisk teknologi er ikke automatisk en fantastisk investering til enhver pris.

Kanskje vi må slutte å vente på 2019

Vi mennesker har en tendens til å tro at verden etter et stort sjokk skal tilbake til slik den var før. Derfor har mye av samtalen etter inflasjonsbølgen handlet om når ting skal «normaliseres».

Men kanskje 2010-tallet ikke var normalen.

Det var en ganske spesiell periode med svært lave renter, lav inflasjon, billig energi, økende globalisering og relativ geopolitisk stabilitet. Nå trekker flere av disse kreftene i motsatt retning. Vi bruker mer penger på forsvar, trenger enorme investeringer i energi og infrastruktur, opplever større geopolitisk uro og står midt i et AI-kappløp som krever enorme mengder kapital.

Det betyr ikke at rentene skal være skyhøye for alltid. Men det kan bety at nullrenteverdenen var unntaket – ikke normalen.

Og hvis det stemmer, bør vi kanskje slutte å sitte og vente på at 2019 skal komme tilbake – og heller se på hvilke muligheter den nye renteverdenen faktisk gir oss.

For akkurat nå synes jeg rentefond ser ganske interessante ut. Ikke som en erstatning for aksjer, men som et supplement i en langsiktig portefølje. Du kan få løpende avkastning uten å ta den samme risikoen som i aksjemarkedet, og dersom rentene blir liggende høyere enn vi har vært vant til, kan det fortsette å være attraktivt i overskuelig fremtid.

Særlig norske og nordiske rentefond kan være interessante. Mange av dem har relativt kort durasjon – enkelt forklart betyr det at de er mindre følsomme for renteendringer enn fond som eier obligasjoner med svært lang løpetid. Det kan være en fordel dersom rentene skulle stige videre. Samtidig vil nye obligasjoner etter hvert utstedes med høyere rente, slik at fondene kan reinvestere til bedre betingelser.

Det er en ganske stor kontrast til verden vi kom fra, hvor renter knapt ga oss noe som helst.

Så kanskje vi skal bruke litt mindre tid på å spørre når rentene skal ned, og litt mer på å utnytte at de faktisk er høye.

For første gang på lenge er renter ikke bare noe vi betaler.

Det er også noe vi kan få betalt for.

‍

Lær mer om rentefond her.

‍

Kilder: DNB Carnegie, Alfred Berg 

‍